Fredagen ble ikke helt slik jeg hadde planlagt. I alle fall noen "mindre detaljer" av den. Jeg og Saiva skulle på jakt. Først var jeg noe usikker på om det i det hele tatt var mulig å komme seg over "skaret" da det var ganske sterk vind denne dagen. Kaldt var det også, og på slike dager danner det seg store snøfokkskavler ut i veibanen og veien blir ofte stengt evt. med kolonnekjøring i slikt vær. Vi tok uansett sjansen, og nytt denne jaktturen var at det var stålhagl i hagla. Hadde hatt en lengre diskusjon med forstå-seg-påere nede på Rana jakt og villmark, hvor de mente at jeg kunne prøve hvilken som helst av av stålhaglammunisjonene og alle ville være like ubrukelige. Fortalte dem hele gjengen at jeg skulle motbevise dem. Morsomste var at ingen hadde faktisk prøvd stålhagel (bortsett fra på leirduebanen seff), men
likevel var de svært bombastiske.
Nydelig skiføre og nydelig vær. Saiva hadde 3 stander, hvorav 2 var slik at jeg kom på skuddhold. Og 2 skudd, 2 ryper. Den ene tok jeg på 50-60 meter. Var jævlig langt hold, og jeg følte at jeg fikk motbevist alle gamle bedrevitere som mener at stål er ubrukelig. Må nok skyte mer en 2 skudd før jeg kan hamre noe i bordet, men jeg er ikke bekymret for fremtiden for å si det sånn.
Måtte ta turen hjem etter hvert pga Eirik hadde tenkt å ha Saiva med på hytten til helgen. Da jeg kommer kjørende hjemover og svinger jeg inn i en høyresving, møter jeg en forferdelig situasjon. I min kjørebane ligger det 3 - 4 store snøfokkskavler på rekke og rad ut i mitt kjørefelt, og i motsatt kjørefelt kommer det 2 biler kjørende i mot. Jeg hadde ca et halvt sekund til å tenke, og skjønte at både en unnamanøver og en bråbrems ville resultere i storkræsj med den eller de som kom i mot. Det var forøvrig blankpolert is på veien. Jeg pløyde inn i skavlen, og nesten med en gang begynner bilen og vri seg og skyter fart inn i brøytekanten. Brøytekanten var såpass hard at bilen gravde seg
dessverre ikke noe særlig ned, men heller gikk på skrå inn og oppover inn i brøytekanten. Når bilen kom for skrått opp, ble bilen kastet rundt på tak og så videre rundt på
passasjersiden. I denne hendelsen passerer disse to bilene meg med minst mulig klaring, og kommer seg akkurat forbi i tide. Så sklir bilen bortover veien et stykke på siden, og det var et godt stykke siden det var blank is på veien. Mens vi sklir bortover henger jeg i luften fastspent i sikkerhetsselen, og jeg ser at Saiva ligger mellom siden på bilen og veien mens hun febrilsk kjemper i mot kreftene. Jeg får tak i nakkeskinnet hennes og får dratt henne inn i bilen og holdt henne der til bilen stopper. Når bilen stopper, strever jeg litt først for å få av meg sikkerhetsbeltet. Jeg henger på en måte i løse luften, men jeg får det av meg tilslutt og kryper ut av "framvinduet" (ut av rammen). Når jeg kommer ut og får summet meg, står Saiva og hyler og ser meg i øynene mens hun står og holder den høyre framlabben i været. Jeg tar en titt nærmere og kan faktisk se rett inn på beinet i foten pga noe skinn var blitt revet vekk. Jeg har alltid førstehjelpsutstyr med meg i jaktsekken, så jeg fikk bandasjert foten slik at jeg fikk stoppet blødningene hennes. Jeg tok en rask undersøkelse av resten av henne for å sjekke om hun var skadet på noen andre steder, men kunne ikke se tegn til noen andre skader. I ettertid når jeg tenker meg om så husker jeg at jeg gjorde akkurat som det jeg har drillet på i de førstehjelps kursene jeg har vært på. Var jo kvalifisert som førstehjelper i Nordsjøen, og har ca 80 timer med teori og trening med markører osv. Men utfordringen her var jo at det var en hund. Og de aller fleste hunder snakker ikke, i alle fall ikke norsk, så da må man finne ut av det med hjelp av kroppsspråket.
Jeg innrømmer at der og da, i selve kræsjet, når jeg snudde meg til siden mens vi sklidde bortover isen og ser at Saiva lå klemt i mellom bilen og veien, så var jeg sikker på at hun kom til å bli klemt
i hjel. Men det som var så fantastisk, var at i kræsjet så hadde haglen min blitt sånn halvveis kastet ut av bakvinduet og ble liggende som et slags bærestag og sørget for at ikke bilen vaklet mer over på siden da vi skled bortover. Haglen sørget for at det hele tiden var akkurat nok plass til at Saiva ikke ble klemt flat. Utrolig men sant sånn rent teoretisk. For det er jo vanskelig å si hvorvidt bilen hadde vagget over og klemt til hvis haglen ikke hadde vært der den lå, men det at den lå der gjorde det i alle fall umulig at det skulle kunne skje. Hvordan haglen ble seende ut kan man jo se på bildet. Ikke vanskelig å se at det har vært krefter i sving. Et sånn løp i stål er rimelig solide greier.....
Den bilen jeg nesten krasjet med stoppet jo selvfølgelig opp, og han som satt i den ringte politiet som igjen ringte falken. Så var det egentlig bare å vente på falken, legge Saiva inn i et ullteppe i skjul for den vanvittig
kalde vinden, sette opp varseltrekant, og vinke forbi alle de 100
nysgjerrige billistene som alle rullet ned vinduet og spurte de mest utrolige spørsmål som f. eks "var det du som kjørte bilen" "du har glemt å slå av lysene". Men de fleste spurte jo om jeg trengte hjelp da, og det var jo greit nok det. Fint at folk tilbyr hjelp altså......
Falken kom omsider fram og mens han løftet bilen på lasteplanet, løftet jeg Saiva inn i kahytten. Jeg fikk han til å kjøre meg til dyrlegen før han stakk videre. Saiva ble etter hvert røntgenundersøkt og bildene påviste at hun hadde brukket 3 ben i framlabben. Det ene benet var bokstavelig talt knust, mens de andre to var fine brudd. Pga at hun også hadde en 10-15 cm lang flenge på samme foten, så kunne hun ikke gipses. Derfor måtte hun få operert inn sånne ståltråder i benene, samt få foten bandasjert. Sånn i 21-22 tiden fikk hun endelig komme hjem igjen. Klynkende med god grunn. Hun hadde en del smerter. Så utfallet ble altså en brukket fot på Saiva, en ødelagt bil, en ødelagt hagle og ikke
så mye som en blåflekk på meg! Helt vanvittig at det hele gikk såpass bra som det gikk. Hadde vi kræsjet med begge eller den ene av de to bilene som kom i mot, hadde nok Saiva vært død, og kanskje jeg også. Hvem vet? Ingen vits å spekulere i det.......
I de påfølgende dagene har det med unntak av å ordne en ting eller to med forsikringsselskapet og slikt, gått i forberedelser av Østerrike turen som jeg reiser på på fredag. Egentlig har jeg sett mest mulig på OL bare for å få tiden til å gå, begynte å pakke allerede på mandag. Denne turen er vell årets høydepunkt, den har vært bestemt i over et år og billettene ble kjøpt for 7-8 mnd siden. Brettet har vært til voksing, og jeg har knust sparegrisen og kjøpt solkrem. Fikk stor noia når Stian begynte å slå alarm om at
Widerøe har klikket helt på max bagasjevekt. 15 kg max!? Bare skiutstyret veier jo 15 kg. Så jeg har drevet med aktiv bagasjepakkeforskning med vekt og hele greia. Tar det som en selvfølge at de aksepterer 20 kg siden jeg reiser videre med SAS. De har jo et samarbeid og jeg kommer ikke til å være lett å ha med å gjøre hvis de prøver seg på noe annet (reisetips fra tante Berit).
Men i og med at jeg ikke har vært syk på nesten 2 år, så kunne det vell knapt passet bedre å bli syk nå? Jadda.....nå snufser og nyser jeg som bare det. Det er helt utrolig! Å taste disse bokstavene er faktisk et stort tiltak akkurat nå. Så jeg håper virkelig at jeg er frisk
i løpet helgen. Det kan bli jævlig tungt å drikke så mye øl når jeg er syk ;-)
Ja og jeg fikk meg forresten en tur innom hjemme til valpene på torsdag. De har nå åpnet øynene, begynt å gå litt rundt på alle fire, og lager et helt
vilt liv når de gnåler og skriker om kapp. Tok noen fine nærbilder dem og noen av dem kan du se på denne siden, mens et par til er å finne i galleriet. Bilder fra forrige
tur til Østerrike er også å finne i bildegalleriet.
I neste dagboknotat kan jeg skildre nyopplevde alpehistorier. Fyyyyyyyy faaaaaaaen jeg gleder meg!!!
