|
Det må vel kunne sies å være på tide? Faen jeg har slitt med situasjonen med å mangle internett. Har ikke hatt nettilgang på 8 dager. Enkle ting som å betale regninger har vært umulig. Og da har selvfølgelig også oppdateringer av hjemmesiden vært umulig. Men fy faen for en uke det har vært. Let's get started on the last weeks events.....
Mandag og flyttedag. Første post på programmet var å dra bort til de folka som opprinnelig skulle huse kontoret mitt og signere en termineringskontrakt. Fikk med meg nødvendige dokumenter og papirer (endelig!). Trengte disse papirene for å kunne gjøre alt av den registreringsprosessen som jeg nå skulle igjennom. Hadde på forhånd blitt forespeiliet en behandlingstid på ca 4 uker angående dette, så det ble greit å endelig få komme igang med dette denne uken. Men altså først så var det flyttesjøu. Og for et jævla kaos. Det første som skjer er at Christine ringer meg og forteller at folka som bor i leiligheten ikke har flyttet ut enda, den er ikke vasket, og hun huseieren påstår at vi har sagt tirsdag og ikke mandag angående innflytingsdato. Dette var bare noen timer før flyttebyrået var der. Faen for et stress. Jeg ba henne ringe henne opp og fortelle henne at jeg har ingen mulighet til noe annet, alt jeg eier er samlet i esker, vi fikk det bekreftet om og om igjen at vi kunne flytte inn på mandag, og at hun måtte se til helvette å holde det hun har sagt.
Litt senere hadde Christine fått huseieren til å gå med på at jeg flyttet inn den mandagen, og vi fulgte så planen videre. Flyttebyrået kom med en lastebil med lasteplan. Litt annet en det jeg hadde ventet meg (hadde ventet meg en van eller noe), så jeg måtte omstrukturere litt på lasten sånn at ikke alt flakset ut av posene. Vel framme ved bygningen ble noe av stæsjet satt inn på kontoret mens resten ble plassert i kåken. I leiligheten var megleren, huseieren og en annen fyr. Denne fyren utga seg for å være en venn av de som bodde her. Nå var status det at jeg flyttet mine ting inn i en leilighet som var fullpakket med personlige eiendeler til de som bodde der fra før. Absolutt nada var å nedpakket. Det viser seg at megleren og huseieren har snakket med to tunger. De har fortalt oss en ting, mens de har fortalt de som bodde der noe helt annet. Og så plutselig står vi der hele gjengen. |
Han duden forteller meg at han har prøvd å få tak i de som bodde der men de var uttilgjengelige pga et eller annet. Han lurte på hvordan vi kunne løse dette. Etter veldig mye fram og tilbake så foreslo jeg at vi bodde sammen i et døgn. Jeg måtte jo ha sakene mine et sted. Kunne jo ikke ta med hele flyttelasset inn på et hotell.
Så deal'en ble at jeg sov der den natten, og at jeg dro ut av kåken om morgenen slik at de kunne få pakke ned i fred. Dette var forsåvidt ingen god løsning for min del. Måtte jo la alle tingene og verdiene mine ligge fritt fram for de (fremmede) som skulle pakke og styre på mens jeg var vekk. Men vi kom i alle fall til enighet på å gjøre det slik. I og med at jeg i praksis ikke hadde fått (tatt over) leiligheten, så kunne jeg jo heller ikke signere noen kontrakt på det tidspunktet.
Så jeg og Christine fortsatte med vårt. ”To-do listen” var nå fryktelig lang. Blant annet så måtte vi ordne med min arbeids- og oppholdstilatelse. Akkurat på dette tidspunktet så har vi verken leilighet eller kontor. Så det betyr at jeg må drasse rundt med PC, (mye) penger, pass, flere kredittkort, og alt av firmadokumenter. En ordentlig jackpott for den som evt. skulle finne på å rane meg. Starbucks ble flittig brukt som kontor i denne situasjonen. Vi måtte også fly rundt til diverse byråer osv. Dagen ble i alle fall lang og tung. Og værre skulle det bli. Et stykke ut på ettermiddagen så ringer han duden fra leiligheten og sier at hun som bor der er kommet hjem og hun er lite begeistret for den løsningen vi har kommet fram til. Han lurer på om jeg var villig til å sjekke inn på hotell på hans regning, og så heller flytte inn dagen etter. Greit nok. Jeg glemte å levere inn keycardet på det gamle hotellet uansett, så jeg måtte tilbake dit før eller siden. Vi dro tilbake til leiligheten og hentet ut noen verdier og unreplaceable object's og låste de inn på kontoret. De er ikke akkurat trygge der heller da. Låsbytte når man leier f. eks kontorer her i Kina er veldig vanlig da nøkler ofte er kopiert av gamle leietagere. Huseieren blir med opp i kåken og henter dette. Når vi drar der ifra så sier hun til oss at hun dama som da var der ikke var hun som leide der, og han fyren som vi har hatt kontakt med faktisk bodde der. Han hadde masse ting der. Så egentlig så har han bare snakket oss rundt i gråten for å kjøpe tid til å flytte ut. Med andre ord, mere løgn og bedrag. Denne dagen var fyllt med dette.....
Etter en middag på Pizzahut og en snartur innom Jack (hvor jeg er kommet på veggen i bildeform) så dro jeg opp til hotellet. I og med at jeg ikke betalte for dette selv så kunne jeg ta meg et ordentlig nais rom :-) Etter å ha gitt opp å prøve å forklare de på engelsk (inkl. mimeleken) at jeg ville ha badekar, så ringte jeg Christine og fikk henne til å fortelle de at jeg ville ha et rom med badekar. Utrolig greit å ha en engelsk-kinesisk tolk kun et tastetrykk unna. Med oversettelsen unnagjort fikk jeg romnøkkelen i handa. Fy faen det skulle bli godt med et bad etter denne dagen. Vel fremme på rommet kunne jeg konstatere et jævla fint hotellrom......uten badekar. Det badekaret skulle jeg ha no matter what. Så jeg labbet ned tilbake og ringte opp Christine igjen og ba henne gjennta på kinesisk (igjen) at jeg ville ha et rom med badekar. Etter 5-6 sorry så fikk jeg nytt keycard. Denne gangen til et hotell nedi gaten. Etter å ha labbet noen meter hit og dit og besteget noen trapper, så kom jeg fram til rommet....som ikke hadde badekar. Jizez!!! Da bare lukker jeg døra og gir faen. Kan ikke lære disse folka å gjøre jobben sin. Etter en dusj så kolapser jeg i senga. |
Neste morgen opplever jeg noe facinerende. Jeg hører en slags marsj-musikk som blir pumpet ut av en dårlig høyttaler. Jeg kikker ut vinduet og ser en barneskole utenfor. Jeg går ut på balkongen og begynner å følge med. Da står alle barna utenfor klasserommene, mens musikken pumper og går. Men så plutselig begynner de og løpe i formasjon ned til skoleplassen. Der løper de i puljer i rykk og napp og liner seg opp på skoleplassen foran en scene hvor det står tre elever ved en flaggstang. Når alle eleven er linet opp så skifter musikken. Det er dags for flaggheising. Alle elevene klasker utsiden av høyre hand mot pannen og står i giv akt mens det kinesiske flagget heises til topps. Så etterfølger en form for dans/morgengymnastikk. En kvinnelig lærer i joggedress står på scenen og gjør alle slags bevegelser mens barna gjør de nøyaktig samme bevegelsene, selvølgelig med ny musikk i bakgrunnen nå. Men det facinerende var at barna lå nesten hele veien ca et halvt sekund forran læreren samtidig som de var veldig kordinerte. Hele flokken bevegde seg i takt. Det hele varte i sikkert 4-5 minutter, hele veien med nye bevegelser. Jeg syntes det var imponerende at alle barna kunne bevegelsene såpass bra. Og ikke minst hvor aktivt alle deltok. Det var ikke til å unngå å begynne å tenke på åpningssermonien til OL i 2008. Fy faen den kommer til å bli helt fullstendig bananas rå! Er jeg i kina den sommeren så skal jeg ha med meg den åpningssermonien live på stadion.
Et par kalde pizzastykker senere så kom jeg meg avgårde mot sentrum igjen. Jeg og Christine tar vårt avtalte morgenmøte i kjent stil på Starbucks. Jeg får henne til å si klart ifra til han fyren i kåken at han skal være ute derfra klokken 12. Klokken 12 så kommer vi dit, og da skal jeg dusje, bytte klær, samt printe ut dokumenter i forbindelse med den arbeidstillatelsen. Om de er der da eller ikke, det vil ikke jeg bry meg noe serlig om. Jeg kan ikke holde på på dette viset lengre. Vi får så tilbakemelding om at vi kan komme klokken 12. Litt senere får vi kontrabeskjeden om at de ikke rekker å bli ferdig til da, men at de vil forlate kåken mens vi får gjort det vi må gjøre. Greit nok. Vi kommer oss dit og jeg får endelig kommet meg i nye klær, noe jeg virkelig trengte. Følte meg som et dass.
Etter å ha brukt tid på diverse ting og tang, blant annet hos det work permit byrået, så drar vi tilbake til leiligheten og ankommer der i 15:30 tiden. Alt står da i pakker og poser, og de mer eller mindre venter på flyttebyrået. Vi ringer og ber megler og huseier komme opp til kåken for å ordne med kontrakten. Og da begynner et helvette uten sidestykke. Uken før når Christine oversetter kontrakten så oppdager hun at det ingen plass i kontrakten står hvem som er den såkalte ”consigner”. Dette er en betegnelse som går igjen i kontrakten og den som er denne ”consigneren” innehar en rekke ansvarsområder. Det er helt innlysende at det er party C (megleren) som er denne consigneren, noe hun også var enig i når vi tok dette opp uken før. Men nå altså så plutselig så setter hun seg på bakbena og nekter å nevne i kontrakten at det er hun som er dette. Så det blir storkrangling med Christine på den ene siden, og megleren og huseieren på den andre siden. De krangler og diskuterer så busta fyker. Alle er urokkelige og den første timen er helt fullstendig frustrerende. Jeg skulle ønske jeg kunne kinesisk slik at jeg kunne delta. Spessielt hun megleren var noe så inn i helvette frekk kjeften. Faen hvor lyst jeg hadde til å kjefte henne opp, men hun kunne jo ikke et kleiva ord engelsk. Etter en time så skriver megleren opp tre ord en plass i kontrakten. Helt uten forklaring og dermed helt ubrukelig. Det blir som å skrive. Tine, melk, gjeitost. Det betyr null nada i en rettslig situasjon hvis kontrakten blir gjeldende. Så diskusjonen/krangelen bare fortsetter. Flere ganger når Christine snur seg mot meg så blir hun konstant avbrutt av den hylende stemmen til hun megleren som jappler i et jævla kjør. Det er til å bli gal i hodet av. På et tidspunkt så snur jeg mot henne og sier ”shut tha fuck up, can't you see we're talking????” ordene bare preller av henne, ikke en reaksjon en gang! Hun bare fortsetter som om hun er alene i universet. Uti den andre timen så er hun dama som driver å tusler rundt i leiligheten og pakker ned ting blitt lei av å høre på. Nå innvolverer også hun seg med klar adresse til megleren om at hun må ta seg sammen og oppfylle det helt fullsendig logiske med dette. Selvfølgelig skal hun nevne dette i kontrakten!!?? Langt uti den andre timen har jeg nådd mitt maximum. Jeg ringer en annen megler som vi har hatt kontakt med i forbindelse med det samme bygget, og jeg ber henne sjekke ut a.s.a.p. om det finnes noen andre leiligheter i bygget som jeg kan flytte inn i med en gang. Mitt problem var nemlig at jeg hadde en sofa som jeg måtte drasse med meg + at jeg ville veldig gjerne bo i det bygget. Men uansett så trengte jeg en plass å bo den natten, og jeg kunne ikke signere den kontrakten slik den var. Hun skjønte situasjonen og trengte ca 10 minutter å på lynsjekke mulighetene. Jeg ba alle ta 10 minutters pause, mens vi ventet. Megleren og huseier visste selvfølgelig ikke hva som foregikk. Ca et kvarter senere etter et par nye telefonsamtaler med Alice (den andre megleren) så hadde jeg fått en sekundær løsning. Den involverte noe flytting hit og dit og var langt ifra å foretrekke, men akkurat på dette tidspunktet var jeg så fed up av denne latterlige oppførselen til disse folka at jeg ga faen. Jeg ba Christine enkelt og greit å fortelle megleren at enten så skriver hun at hun (hennes firma) er denne mystiske consigneren, eller så spaserer vi ut av døra der og da. Da gikk det bare noen sekunder før den setningen var på plass og kontrakten var signert. Og det værste med det hele er at det er jeg som må betale denne megleren for jobben. Det er utvilsomt de sureste pengene jeg noen sinne har betalt!!! |
