Andre dager:
|
15.januar - 21.januar
|
|
Mandag og tirsdag var helt ultrastress. Måtte spise av nattetimene for å holde det hele sammen. Christine skulle reise til Shanghai på onsdag så vi hadde en del ting vå måtte gjøre i løpet av de to dagene. Og når man stresser med ting som ikke er mulig å gjøre raskt, så er det vanskelig å holde fortvilelsen og oppgittheten inne. Et eksempel som går igjen og igjen er regningsbetaling og banktjenester ellers. Når vi har en telefonregning, en regning for frakt/kurer, og en internettregning som skal betales, tar dette MAX tre minutter i Norge. Her nede må du veive med armene for å huke en Taxi, og fly rundt til tre forskjellige banker for å betale tre forskjellige regninger. Dvs. 4 taxiturer og jeg gidder ikke engang nevne hastigheten inne i selve banken. Du vil bare dø. Døden frister når man er på denne runden. Du kan tenke deg selv, for å betale telefonregningen din må du finne en filial til DnB, en annen må du dra til Sparebanken NOR for å betale, en annen må du dra videre til Nordea for å betale, og har du en til Skandiabanken så er du jo fucked. For å betale en regning på internett er jo like sannsynelig som om at jeg kjøper min første flyvebil i morgen (et godt eksempel da slik teknologi virker like fjærn akkurat her og nå). Når alt dette blir tredd over hodet ditt dag ut og dag inn, så når du den berømte dråpen i koppen etter hvert, og du vil mest bare sitte deg ned på huk å grine. Å bruke timesvis på noe som burde ta sekunder når du har 5000 andre ting som skulle vært gjort i går, det er av og til helt jævlig å akseptere. Men man bare må. Man har ikke noe valg. Eller sannhet med modifikasjoner. Man kan jo gi opp!?
Men når man da ikke gir opp selv om det er slik hver fuckings bidige dag, så er det utrolig surt at patetiske dansker som LEKER butikk gir opp. Hadde kontakt med en danske angående å få shippet lass med proteiner hit. Etter at han hadde kastet bort tiden min med å jatte i fem dager så fant han ut at det ble for mye stress å sende denne pakken. Og med en potet i halsen sa han at det ble for lite profitt mot det han måtte gjøre for å gidde dette. Alt jeg ba om var at han skrev et fraktbrev? Fy faen for en jævla idiot. Som om jeg syntes det er morsomt å prøve å surfe på en dansk nettserver om dagene. Nevnte jeg at det går treeeeeeeeeeeegt? Så da var det å begynne på scratch. JT mente han visste om en butikk et sted hvor de solgte slike produkter. Etter en taxitur litt borti gokk så måtte han kaste inn håndkle og innse at den butikken ikke var der han hadde sett den. Nok en gang måtte jeg gå hjem med senket hode. Nutrition people!! Fant til slutt en nettbutikk i Singapore som har mye bra til gode priser. Long story short, pakken er på tur i posten nå og jeg kan knapt vente til å få tømt i meg den første shaken. |
|
|
|
Og alt skulle jo være under kontroll med den ”matpakken” som ble sendt. Ja det var helt til det ringer noen fra TNT og begynner å spørre farmor og farfar om ting å tang som manglet av dokumenter. Selvfølgelig visste ikke de det, da de bare var varehus for anledningen. Så noen saftige tellerskritt senere så var papirer fakset og pakken på tur med leveringsdato mandag 22.jan.
Onsdag måtte jeg rett å slett bruke til PC support, igjen! Hvis jeg ikke hadde hatt den datakunnskapen som jeg har (og jeg prøver ikke å si at den er imponerende) så hadde jeg hatt et jævlig problem opptil flere ganger. Men det er utrolig hvor mye som kan gå galt. Nå var det riktig nok serverens skyld igjen, men nå etter at hardwaren ble byttet, så fungerer den som normalt. Jeg begynner å bli dreven i nettverk, åpen fil/maildeling, contactmanger etc. nå. Har måttet konfigurere, vedlikeholde og justere dette en deeeel ganger nå.
Torsdag var Lindas første dag på jobben. Her var det bare å sette i gang med storaksjon på regnskapssiden. Regnskapet har jo som sagt vært outsourcet, så alt måtte gåes igjennom og systematiseres. Å leke med Excel-ark er faktisk så morsomt at jeg sitter langt utover kvelden/natten med å jobbe med å automatisere mest mulig i hvert ark, og det er faktisk som om jeg må rive meg løs fra stolen for å få meg selv i seng. Linda er en sjenert jente som blir mer frempå jo mer man snakker med henne. Ti sekunder etter at man har snakket med henne så skjønner man at dette er et menneske som ikke vil noen noe vondt og at man kan stole på henne med penger, livet eller hva som helst. Kjempeflott jente. Smart er hun også, og erfaringen hennes kommer frem i lyset når vi diskuterer ting og tang. Jeg fikk mast Christine tilbake på jobb på fredags ettermiddag (hehe) slik at ”handoveren” kunne begynner begynne så raskt som mulig. En ting skal være sikkert. Det kommer til å bli en meget merkbar overgangsperiode etter at Christine ikke jobber her mer. Vi har en rimelig innbarket humor nå og spøkene sitter løst. Men som Christine sier, Linda vil bli en bra match for meg. Hun vil jekke meg ned når jeg løper i skyene og hun vil være stabil når jeg er i mitt vanlige crazy meg. Vet ikke helt om det stemmer, men hun sier i alle fall det :-) |
|
|
Kay er nå foreviget i Kina |
|
|
Min absolutte favorittutsikt |
|
Ellers så går dagene med til å spise, jobbe og trene, same old same old. Jeg begynner å seriøst kjenne på kroppen (hjernebarken) at jeg trenger en ferie. Til tider når det står på som værst (ikke vanlig arbiedsstress altså, men når det kommer slike kavalkader med dårlige nyheter som så ofte kommer som en klasebombe!!), da hender jeg at jeg drømmer meg vekk til en stille bris på skutjen, vandrende og skuende etter Blaika som søker i lyngen. Blir skjelven av å skrive om det. ET phone home! By the way, kontoret trengte nok en uke på å bli ferdig dekorert (dekorert....høres ut som enorme omveltninger, men det er det altså ikke). Men det jeg kan si er at det er blitt saftig fornorsket og ”Mo-i-Ranet”. På veggen henger de bildene som kan sees på denne siden, store fine og innrammede. 4 fra Umbukta og et fra hjembyen. Så Kay Arne, nå henger du på en vegg i Kina! (isfiskerbildet). Og onkel Stein og Solveig, dere er nå et skritt nærmere en fotokarriere i Kina da dere er fotografer for tre av bildene. Det bilde som er med Okstinan i bakgrunnen, det har jeg blåst opp i 1 meter x 0,9 meter og hengt opp inne på kontoret mitt. Det er svært! Det bildet symboliserer veldig mye for meg. Fortid, nåtid og fremtid (drømmer). Elsker det bildet og har hatt det som bakgrunn på PC'n i lang tid nå. Men ikke bare det. På vinduet inn til kontoret står det blant annet Mo i Rana (i en sånn design greie). Så lille Mo er godt representert her nå. Men morsomst av alt, bak meg henger det et svært norskt flagg!! Hehe...people i know....det er super laimt. Men man må ta på seg representasjonshatten når man driver på her nede. Det flagget gir et signal vi ofte har som drahjelp. Vi blir f. eks behandlet på en bra bedre måte (dvs. bedre en mange andre) pga vi representerer et velstående land i Europa. Det hører jeg fra Christine som spesielt merker dette. Så vi er aldri sky for å fortelle ”hvilket land vi representerer”. Men dette er ikke bare grunnen. De som kommer hit vet som regel at vi er utenlandske (albinohuden min knuser vanligvis den hemligheten rimelig raskt). Så opprinnelig kom den flaggideen av at vi måtte klekke ut noe vi kunne henge på veggen bak stolen min for å bli beskyttelse mellom stolen og veggen. Malingen på veggen er kjøpt i en lavprisbutikk i mongolia, og setter seg på stolen bare du så vidt kommer borti den. Først tenkte vi å ha to flagg der, det kinseiske og det norske side by side. Men det så teit ut. Så det ble med det norske til slutt. Bilder og liknende ville sett helt dumt ut pga det hadde måtte hengt alt for lavt. I begynnelsen lo jeg hver gang jeg kom inn på kontoret, nå syntes jeg det faktisk er ganske kult. Ja og kineserne skryter av fargene i flagget vårt. Ikke så værst det?
All the best from; ”Den siste Mo-i-Raner” |
| | |
