Hvem er så jeg?

Jeg ble født som en aprilsnarr i 1980 i Mo i Rana som sistemann inn i en familie på 5. Mitt første barndomsminne er at jeg sier til mamma at jeg skal ha kaviar på brødskiven. Vet ikke hvor gammel jeg kan ha vært men at jeg var ca 3 år er ikke usannsynelig. Jeg husker det som om det var i går det som jeg selv mener var siste gangen jeg dreit meg ut i en bleie. Vi bygget hus på Selfors og jeg var inne å lekte sammen med Christian i nabohuset. Moren hans jagde meg hjem med beskjeden ”finn moren din” da hun kjente lukten av kumlingen i bleia. Jeg husker hvor flau jeg var da jeg spaserte hjem, noe som antageligvis trigget lysten til å kutte ut dette flaue bleiegreiene.

Barneskolealderen var fantastisk for mitt vedkommende. Jeg begynte å spille fotball når jeg var 6 år. Pappa tok meg faktisk med ned på fotballtrening i gymsalen på Selfors allerede da jeg var 5 år. Jeg hadde fått en kanon rå gul fotballdrakt med gule strømper og hele pakken. Men dessverre var jeg på det tidspunktet fortsatt for redd de eldre guttene på 7 år og jeg torde ikke bli med på treningen og ba om å få dra hjem igjen. I tillegg til å spille fotball konkurrerte jeg mye på ski. De ukentlige løpene oppe i skiløypa i Selforslia vil jeg aldri glemme. De utallige fightene jeg hadde mot Ken Morten (hvor jeg seiret de første årene, men hvor han knuste meg hver eneste gang etter hvert), hvor deilig det var med varm saft etter at du kom i mål med blodsmak i kjeften, hvordan jeg kunne bla i katalogene med skiutstyr og drømme i det uendelige, skiene som Tom Sandberg skaffet til meg for mine foreldre (Tom er/var nabo, og selvfølgelig var det stas med ski bestilt av en OL mester). Jeg var innom skiskyting i en periode også. Vil aldri glemme min første trening da jeg skulle begynne med skiskyting, hvor jeg hadde med meg klister på boks og smurte en god smørje ut over skiene før vi skulle starte. Da var det noen eldre gutter som lo og fortalte meg at i skiskyting så går man fristil, ikke klassisk. Jeg klødde meg i hode for jeg ante ikke hva fristil var for noe. Jeg spilte en del handball også. Bottom line is: jeg var og har alltid vært i sportsaktivitet fra 5-6 års alderen og til den dag i dag. Jeg er utrolig takknemlig for dette da dette har gitt meg masse glede og ikke minst god helse, og jeg tror at min fysiske aktivitet i min ungdom kan gi en positiv effekt på mitt liv som gammel. Men uansett så er det viktigste alle de fantastiske minnene fra sportsaktiviteter, kamper, turneringer i inn og utland, glede, sorg, kameratskap, osv. Ubetalelig……

Jeg er temmelig sikker på at jeg ikke var den enkleste å ha med å gjøre som barn, både for familie, lærere, venner og uvenner. Jeg var veldig dominerende, frekk i kjeften, tøff i tryne osv. Jeg kunne alt, visste alt, og var best i alt……vel…..trodde jeg i alle fall. Det var kjempeviktig å komme først uansett hva det gjaldt, hoppe høyest osv. Vinne er stikkord, og "dårlig taper" er meget beskrivende (spør en av mine gym lærere). Men å være en som vil vinne er jo ikke noe galt i seg selv. Problemet var at jeg var veldig opptatt av å rage høyt uansett hva. Husker godt at det ved noen anledninger i ”klassens time” på barneskolen ble drøftet etter anonyme lapper i klassekassen at jeg var for ”sjefete”. Det sier vel sitt det. I tillegg vanket det av og til litt juling for mine kamerater. Per som var min beste kamerat i 10-12 års alderen, han banket jeg opp stadig vekk. En gang hadde jeg omtrent hele klassen hans etter meg pga jeg hadde gitt han bank. Når de endelig fant meg, så torde de ikke gjøre noe. Den påfølgende helgen var jeg og Per helt sikkert sammen igjen og spiste sukkerboller oppi Brennslettveien mens vi spilte Hero og Supercars på Commodore 64’n hans. Sånn fungerte det den gangen. Mitt første ordentlige møte med Jørn Kato i 12 års alderen var at jeg banket han opp på glattisen. Vi var knoll og tott så å si hver eneste dag i 10 år etter den dagen. So there you have it, jeg var en skikkelig bølle og en know-it-all drittunge! Det tok meg langt over 20 år å kontrollere selvtilliten min, se meg rundt og stikke fingeren i jorda......

Ungdomsskolealderen var en eneste stor fest. Helt fantastisk! Piker vin og sang. Kommer aldri til å glemme festene på Samfunnshuset på Gruben og Idrettshuset på Ytteren på fredagene. 2-300 berusede ungdommer i puberteten. En ekstrem miks! Utallige episoder som kunne ha blitt trukket frem, men de fortjener et anonymt liv i minnene til de som var med på festene. Hadde mange forskjellige kjærester i dette tidsrommet, noe som for så vidt var sant for barneskolealderen også. Barneskoletiden var det jo dog mye lettere. Du bare fikk noen til å ”spørre noen fra deg”, og så fikk du enten et ja eller et nei. Fikk du et ”ja” var det klining 2 minutter senere med stjerner i blikket. Fikk du et ”nei”, evaluerte du jaktmarkedet og gikk fram med samme prosedyre til du fikk et ja. Ville du gjøre det slutt kunne du enten si ”jeg slår opp” eller få en kompis til å gjøre det samme på dine vegne. Fy faen så greit. Tenk å dra ut på byen og gjøre det samme i dag. Eller gjøre det samme når du vil gjøre det slutt. Få en kompis til å ringe dama di og si ”eeehh….du sorry ass men Audun slår opp. Klikk!”. Men selv om det var slik på barneskolen så funket det ikke helt på ungdomskolen. Men ikke at det var noe problem da. Alle var jo rimelig bedugget på hjemme alene festene som befant seg hver eneste helg, så da var jo alle hemninger drukket langt på vei vekk, noe som resulterte både i nye forhold og impulsivt brutte forhold. Jeg bruker å si at jeg skulle betalt hva som helst for å få være 16 år en gang til. Det er noe i det, for den alderen var rett å slett helt fantastisk!

I denne ungdomsskoletiden fikk jeg min første jobb: avisbud. Å stå opp om morgenen for å levere aviser i alt slags vær, vel det er ganske enkelt en jævla krevende jobb for en morragretten fjortis. I en periode gikk jeg og Thomas sammen på ruten. Vi hadde det mye gøy sammen på den ruten. Ingen tvil om det. Jeg tok valget om å slutte denne jobben da jeg presterte å sovne på ruten to dager på rappen. Den ene gangen sovende på sparken hvor en gammel dame vekte meg, den andre gangen sovende under sparken på snøen og ble vekt av en bil som suste forbi. På slutten av ungdomsskolen ble valget om å begynne på Kjemi og Prosessfag tatt, for å begynne det som til slutt skulle bli en utdannelse i industrien.

Omtrent med en gang jeg begynte på Kjemi og Prosessfag og var 16 år gammel så fattet jeg interesse for vekttrening. Det var noen timer oppe i et helt elendig frivektrom i Ranahallen at interessen blomstret. Jeg begynte på treningssenteret på Illiaden i Strandgata og sluttet å spille fotball (noe jeg hadde gjort helt frem til da). Lite ante jeg den gangen at denne sporten/aktiviteten/idretten skulle bli en så stor del av livet mitt. Men at jeg falt helt pladask for sporten, ja det er helt sikkert. Overtrening er stikkordet, pga vi ikke hadde nok kunnskap og minimalt med veiledning så vi trente i timevis helt til vi ikke greide å løfte et kilo mer. I dag kan jeg jo ikke annet enn å riste på hodet av det. Men vi hadde det i alle fall gøy, og progresjon ble det jo uansett. I denne tiden arrangerte jeg også 3 fester på Idrettshuset og Samfunnshuset, lik de jeg selv hadde deltatt på et år tidligere. Med over 300 på hver av de festene var det slett ingen lek å arrangere dette som 17 åring. Måtte til og med spasere rundt å henge opp plakater for festen de gangene jeg ikke fant eldre kompiser med bil. Jeg må innrømme at jeg er ganske så stolt av det jeg utrettet angående de festene med tanke på alderen og de hindringer som forelå. Gründeren i meg ble nok for alvor født under disse arrangementene, selv om jeg hadde funnet den flammen i meg selv noen år tidligere. Det kommer jeg tilbake til…..

Som syttenåring traff jeg på Rikke som ble min (så langt) store kjærlighet. Vi var sammen i ca 2,5 år tenker jeg, dog ikke helt sammenhengende eller uten drama (det hører vel med i et tennåringsforhold). Uansett, den tiden verdsetter jeg utrolig høyt. Jeg begynte å jobbe som lærling på stålverket i byen (en helt genial jobb), kjøpte meg BMW for alle penga, jeg og Jørn var knoll og tott i særklasse og Rikke og Lina fikk til stadig gjennomgå jævelskapet vårt. Jeg smiler fra øre til øre når jeg tenker tilbake på det. En helt fullstendig optimal fantastisk tid!

Etter endt lærlingetid på stålverket så tok jeg en avbreksperiode i Oslo i et halvt år, før jeg igjen vendte tilbake til Mo. Her ble mine veier litt forandret av at Stian fortalte meg om mulighetene ved å jobbe i Nordsjøen. Jeg hadde aldri tenkt over dette før, da jeg ikke var presentert med muligheten før. Men Stian hadde akkurat vært igjennom et bore- og brønnteknikk kurs, og hadde fått jobb i olja. Han kunne fortelle om 2 uker på jobb og 4 uker fri, samt lønn som oversteg alt annet jeg hadde innen rekkevidde. Den infoen var mer enn bra nok for å hooke meg på denne ideen, så jeg pakket bagen og flyttet til Stavanger. Første kursdag i Stavanger satt jeg meg ned ved en sørlending fra Arendal som het Roy. Jeg var meget heldig som satte meg ned der, for i Roy fikk jeg en kamerat for livet helt utenom det vanlige. Vi fulgte hverandre i jobb og utdannelsesjaget, vi hadde en kongesommer blant annet på Stord hvor vi jobbet på verft sammen. Vi flyttet sammen i en kåk sentrumsnært i Stavanger, hvor vi hadde flere crazy fester. Tiden i Stavanger var en veldig fin tid med masse nye venner. Jeg fikk forskjellige jobber i Nordsjøen, og endte til slutt opp i et firma som heter IKM. Gjennom dette selskapet fikk jeg muligheten til å jobbe i mengder som var i tråd med mine ønsker samt muligheten til å utvikle min kompetanse som teknikker i petroleumsindustrien. Flott firma, flotte kollegaer, og en flott tid.

Men allerede som 14 åring bestemte jeg meg for at jeg en dag skulle starte mitt eget firma for å bli selvstendig næringsdrivende. Jeg har brukt utallige (les: UTALLIGE!!) timer med å spekulere, notere ned muligheter, drive research osv. mot ideer som har streifet innom hjernebarken. For det har ikke stått på antall ideer. Jeg har vært innom det meste antar jeg. Og frem til denne tiden i Stavanger (og faktisk i tiden mens jeg var i Stavanger også) har jeg ved flere anledninger vært utrolig nærme å starte opp et eget selskap innenfor forskjellige sjangere. Noen eksempler er at jeg har vært veldig nære å starte nattklubb, ungdomsklubb, gullsmed/urmaker og hydraulikkverksted. Alle disse har blitt "nedlagt" i utviklingsfasen, og noen av de konseptene ble skrinlagt i sekundene rett før større investeringer måtte gjennomføres. Heldigvis må jeg også skyte inn, dog det pumpeverkstedet/ hydraulikkserviceselskapet (som var i forbindelse med de svært svært tidlige fasene av utbyggingen av industrien i Hammerfest) kunne like gjerne vært en suksess i dag som en konkurs. Hvem vet? Men "heldigvis" kan like vel beskrive alle tidligere nesten etableringer for jeg hadde antageligvis ikke vært der hvor jeg er i dag hvis jeg hadde kommet i gang med noen av disse. Det gjelder forøvrig en hel masse andre ting i livet mitt også. Jeg kan ikke angre på det aller meste som ligger tilbakelagt i livet mitt, ganske enkelt fordi jeg er svært fornøyd med akkurat der hvor jeg er i dag. Livet mitt har banet veien min fram til i dag gjennom svinger, medbakker og motbakker. Og hvis jeg har gått til venstre der hvor jeg gikk til høyre en gang tilbake i tiden, ja da er det jammen ikke like sikkert at jeg hadde vært der hvor jeg er i dag.

Så hvor er jeg så i dag?

Som sagt så var jeg etter hvert godt etablert i Stavanger. Jeg hadde fast jobb offshore/onshore, en jobb jeg trivdes stort i. Jeg eide en leilighet i sentrum i Stavanger og hadde en grovt overstylet BMW til å rulle rundt i. Gode venner hadde jeg fått i byen og alt var egentlig rosenrødt. Så sa jeg ”plutselig” opp jobben med øyeblikkelig virkning, solgte bilen og leiligheten, kjøpte meg en pick-up og pakket flyttelasset på planet og kjørte de vel 140 milene tilbake til Mo. For mange kom dette overraskende på. De lurte på hva i helvette jeg egentlig drev på med!? Bedre ble det ikke da jeg nesten umiddelbart bokstavelig talt flyttet opp på fjellet på familiehytten. Kan tenke meg at helhetsbildet var rimelig forskrudd hvis man sammenlikner med hvor jeg var noen måneder tidligere. Men for mine aller nærmeste venner kom ikke dette som noe særlig sjokk. De har vært skyteskive for mine visjoner i en årrekke. At man datt litt i kurs hos enkelte fikk så være. Jeg selv visste i alle fall hva jeg holdt på med: starte mitt eget firma!

Etter hytteoppholdet på 3-4 måneder sjekket jeg inn på hotell farmor og farfar (kan anbefales), der etter et kort opphold i en hybel i sentrum på Mo, og så etter flere år med konstruktiv og mindre konstruktiv planlegging, utvikling og etablering solgte jeg det som var igjen å selge, pakket kofferten med klær, en laptop og noe kontorrekvisita, og kjøpte en flybillett til Ningbo i Kina……..

Vil du vite mer om hva som skjedde og det som skjer, så kan du snike i dagboken min som jeg legger ut på denne nettsiden. Dagboken ble påbegynt sommeren 2005 da jeg flyttet opp på fjellet. Gjennom dagboken kan du følge veien min til Kina, mine opplevelser i Kina, og følge min videre reise gjennom livet.

Men selv om hva jeg har gjort de siste årene kanskje sier en del om meg selv som person, så mangler det jo en del imellom setningene. Jeg kan videre fortelle at jeg er målbevisst forbi diverse normaler, og har bevist for meg selv at jeg kan ofre mye for å oppnå mine mål. Videre tror jeg at jeg er veldig ”fugl og fisk”. Jeg tror det ville vært vanskelig å definere meg på mange områder. Et eksempel kan være at jeg trives stort alene. Jeg kan være mutters alene i lengre perioder uten spesielle behov for å sosialisere meg og uten å savne det. Folk flest har et behov for å sosialisere seg med enten venner eller familie. Jeg har rett å slett ikke dette behovet. I det neste øyeblikket kan jeg stå midt i en stor folkemengde og være ”the center of attention” og også finne det uten et fnugg av ubehag. Nå tilhører det nok sjeldenhetene at jeg står midt i en stor folkemengde og er ”the center of attention”, men jeg prøver å forklare at jeg er veldig tilpasningsdyktig i forhold til mine omgivelser. Å like både det ene og det andre betyr jo ikke at man favoriserer noe. Så når det er sagt så vil jeg påpeke at jeg trives bedre på en hytte sammen med få, kontra på et kokende utested. For ikke mange år siden var det helt omvendt. Jeg har forandret meg stort de senere år. Helt ærlig så kunne jeg tenkt meg å bo på fjellet, og feriere i byene. Drømmen er i alle fall å ha en stor og fin hytte som jeg problemfritt kan tilbringe lange perioder på. Hvordan hytten, huset, bilen, soverommet, kjellerstuen osv skal se ut, ja det er selvfølgelig nedtenkt i den minste detalj. Jeg er en drømmer. Jeg dagdrømmer mye. Tenker, filosoferer, planlegger og i planlagte små steg…..utfører.

Jeg har i skrivende øyeblikk vært singel i godt over 6 år. Hadde noen sagt det til meg når jeg var ungdom, da hadde jeg ledd godt og lenge. ”Utenkelig” ville jeg sagt. Jeg skal ikke prøve å skyve under en stol at det har vært ryper med fine farger og fin stjert som har vært på skuddhold i løpet av denne tiden. Men her må jeg si igjen, jeg er utrolig glad for at ting har gått som det har gått. For hadde jeg hatt dame på veien mot der jeg er i dag, ja da hadde jeg nok temmelig sikkert ikke sittet der hvor jeg sitter i dag. Med denne teorien friskt i minnet så må jeg innrømme at jeg selv har stor skyld i at jeg fortsatt er singel. Jeg er redd for at fokuset mitt kan bli spolert ved et avbrudd i det fabelaktige singellivet jeg har gående her nå. Med me, myself and I, kan jeg suse av gårde mot mine livsvisjoner uten å måtte ta hensyn til andres ønsker. Dette er en situasjon jeg verdsetter høyt akkurat nå. Finner jeg derimot ei som kan finne en måte å leve ut sine egne visjoner helt i tråd med mine, ja da hadde det nok gått. Men å dra opp et omfattende spørreskjema når man flørter med en dame for å finne noe slikt ut, ja det funker jo heller dårlig (tipper jeg, har jo faktisk ikke prøvd). Nei faen heller, jeg avventer situasjonen og om noen år kjøper en helsides kontaktannonse i en stor avis i 20-30 land. Plan noted and agreed. Moving on……

Love life!

Audun Bjørkmo

audun.info © 2005 • FAQ • Terms Of Use